På denne siden viser vi deg hvordan lønnssystemet lokalt i din virksomhet henger sammen med det sentrale lønnssystemet i staten. Vi gir deg også praktiske verktøy når du skal fastsette lønn eller fremme lønnsforslag, ut fra din rolle som leder eller HR.
I staten er det Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet (DFD) som forvalter arbeidsgiverpolitikken i staten. En viktig del av politikken er å bidra til at statlige virksomheter er attraktive arbeidsplasser med riktig kompetanse for å løse samfunnsoppgavene. I dette arbeidet er lønn en vesentlig faktor.
Lønn er et samarbeid mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte
Hvilken lønnsutvikling medarbeiderne i staten får, er en viktig del av samarbeidet mellom partene både på sentralt og lokalt nivå.
Som arbeidsgiverrepresentant må du som leder og HR i virksomheten følge reglene for lønnsfastsettelse i staten. Derfor er det viktig at du forstår lønnssystemet som er beskrevet i hovedtariffavtalene (HTA), og hva som er forskjellene mellom de to hovedtariffavtalene vi har i staten.
Som leder berører dette deg når du skal sette lønnsnivå i en rekruttering og når du skal foreslå lønnsendring for medarbeiderne dine. For deg i HR når du skal jobbe med lønnspolitikk, lønnsforhandlinger og veilede ledere i lønnsspørsmål.
Hvilke oppgaver du som leder har i saker om stilling og lønnsendring, kan du lese mer om i siden:
Opplæringsmateriell for ledere
Jobber du i HR? Da har vi laget en opplæring som du kan bruke og tilpasse i internopplæring av ledere i din virksomhet:
Lønnssystemet i staten er beskrevet i hovedtariffavtalene
I staten er det hovedtariffavtalene som gir virksomhetene rammene for:
- hvordan fastsette lønn i rekruttering
- hvordan lønnsutviklingen skal forgå
Hvordan du som leder fastsetter lønn i rekruttering, kan du lese mer om på siden medbestemmelse i rekruttering.
Hovedtariffavtalene er toårige avtaler. Annet hvert år gjennomføres det hovedtariffoppgjør. Da forhandles det om alt innholdet i avtalene samtidig som det avtales lønnsreguleringer. I mellomåret mellom hovedtariffoppgjørene, forhandles det om kun om lønnsreguleringer. Dette kalles mellomoppgjør.
DFD representerer arbeidsgiversiden i forhandlingene og hovedsammenslutningene representerer arbeidstakersiden.
Forskjeller og likheter i hovedtariffavtalene
I staten er over 85 prosent av de ansatte organisert i en eller annen fagforening. Disse fordeler seg på to hovedtariffområder, der LO Stat og YS Stat er arbeidstakerpart i den ene HTA-en, mens Akademikerne og Unio er arbeidstakerpart i den andre HTA-en.
De to HTA-ene har samme struktur og er i stor grad like. En av de viktigste forskjellene mellom de to avtalene ligger i lønnssystemet. I LO- og YS-avtalen fastsettes lønn i form av lønnstrinn og etter hovedlønnstabellen, mens det i avtalen med Akademikerne og Unio fastsettes lønn i form av kroner.
Det sentrale lønnsoppgjøret gir rammene for lokale lønnsforhandlinger
I staten gjennomføres sentrale lønnsoppgjør om våren, der partene blir enige om en økonomisk ramme som fordeles sentralt og/eller lokalt til virksomhetene avhengig av hvilken hovedtariffavtale de fagorganiserte følger. De lokale lønnsforhandlingene i virksomheten din gjennomføres på høsten.
Det siste året har resultatet for Akademikerne og Unio-avtalen vært at hele den fremforhandlede økonomiske rammen går til lokale forhandlinger i virksomheten.
I LO/YS-avtalen har de derimot blitt enige med DFD om at en andel av den økonomiske rammen fordeles sentralt ved at hovedlønnstabellen blir regulert, og at en andel av avsetningen fordeles til virksomhetene for lokale lønnsforhandlinger. Disse lokale lønnsforhandlingene kalles årlige 2.5.1-forhandlinger fordi de referer til det punktet i hovedtariffavtalene.
Andre typer lokale lønnsforhandlinger
I tillegg til de årlige lokale lønnsforhandlingene i virksomhetene der det er satt av midler av partene sentralt, kan også arbeidsgiver eller arbeidstakerorganisasjonen lokalt fremme krav om lønnsendring etter bestemte kriterier gitt i hovedtariffavtalen.
Det kan for eksempel være om en medarbeider har fått vesentlig endrede arbeidsoppgaver eller om virksomheten står i fare for å miste spesielt kvalifisert arbeidskraft. Slike lønnsendringer må dekkes av virksomhetens budsjett, og kalles gjerne 2.5.3-forhandlinger fordi de referer til det punktet i hovedtariffavtalene.
Din virksomhet skal ha en egen lokal lønnspolitikk
I hovedtariffavtalene står det at virksomheten din skal ha én omforent lønnspolitikk. Politikken skal beskrive hvordan dere lokalt skal bruke lønnssystemet og hvilke lønnsmessige tiltak som er nødvendige for å nå virksomhetens mål gjennom å rekruttere, beholde og utvikle den kompetansen dere er avhengige av for å løse samfunnsoppdraget deres.
Mer om lokal lønnspolitikk finner du i lenken:
Lønnsoppgjøret bygger på den norske modellen og frontfagsmodellen
Det sentrale lønnsoppgjøret i staten bygger på den norske modellen, der tre-partssamarbeidet er en del. Det vil si at det er tett samarbeid mellom regjeringen, arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden.
Målet med tre-partssamarbeidet er å få en moderat pris- og lønnsvekst som igjen skal sikre høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Samarbeidet bidrar til at partene får en felles virkelighetsforståelse for rammene for lønnsoppgjørene.
For å sikre en helhetlig forsvarlig økonomisk utvikling i Norge er partene enige om å følge frontfagsmodellen. Frontfagsmodellen handler om at den konkurranseutsatte industrien, det vil si den delen av norsk arbeidsliv som driver med eksport, skal forhandle lønn først. Først når partene i industrien blir enig om hvilken lønnsvekst industrien tåler for fortsatt å være konkurransedyktig, kan de øvrige tariffområdene starte sine lønnsforhandlinger.
Resultatet fra frontfaget danner en norm for lønnsoppgjørene som kommer i etterkant. I desember 2023 leverte det såkalte frontfagsmodellutvalget en rapport der de så på utfordringer for lønnsdannelse og norsk økonomi:
Lytt til podkast om den norske modellen og trepartssamarbeidet
Podkasten i tekstversjon: